I 2007 vant Lucia Puenzo Kritikeruken i Cannes for debutfilmen «XXY», om en tvekjønnet tenåringsjente; kinovist i Norge året etter.
I fjor var hun tilbake med et helt annet, men ikke mindre følsomt tema: Argentina som skjulested for nazismens krigsforbrytere. Temaet er langt fra uutforsket i litteratur og film. Basert på hennes egen roman, og uten å miste det store bildet av syne, destillerer Puenzo det ned til en fortelling om en familie og en mann som viser seg å være Josef Mengele.
Som lege i Auschwitz utførte Mengele uhyggelige eksperimenter på konsentrasjonsleirfanger, særlig barn og gravide. Etter flukten til Sør-Amerika, skal han ha fortsatt med eksperimentene der.
Det er utgangspunktet for denne fiktive fortellingen, lagt til 1960.
Helmut Gregor, som han kaller seg, møter Lillith tilfeldig, og fascineres av den spinkle 12-åringen. Født for tidlig, vokser hun senere enn sine jevnaldrende, og mobbes for det.
GJENSIDIG FASCINASJON: Helmut Gregor/Josef Mengele (Àlex Brendemühl) tilbyr Lillith (Florencia Bado) eksperimentell hjelp for å stimulere den kortvokste 12-åringens vekst.
FOTO:
FILMWEB
Hun, på sin side, fascineres av hans interesse for henne.
Gregor (Àlex Brendemühl) flytter inn på hotellet Lilliths foreldre driver, tilbyr seg å behandle henne med veksthormon, og å «yte legehjelp» til moren Eva (Natalia Oreiro), som venter tvillinger. Nettopp tvillingeksperimenter var en av Mengeles uhyggelige fascinasjoner og kjennetegn.
Med Patagonias åpne, vide fjellandskap som ramme og kontrast, understreket av Warren Ellis' vakre musikk, bygger Puenzo langsomt opp et tett, fengslende drama. Tidvis intenst ubehagelig og nifst som en skrekkfilm, og samtidig fascinerende fordi mye av synsvinkelen ligger hos Lillith - imponerende spilt av Florencia Bado.
Måten fotograf Nicolas Puenzos kamera fanger inn naturen, gir filmen visse likhetstrekk med Cate Shortlands «Lore», om fem søskens vandring gjennom et Nazi-Tyskland på vei mot undergangen. Filmene er ellers veldig forskjellige, men begge regissørene har samme evnen til å bruke landskapet som ramme om - og forsterkning av - små menneskers forsvarsløshet og sårbarhet.
Lilliths far, Enzo, (Diego Peretti) er dukkemaker, og originaltittelen «Wakolda» spiller på en dukke han har laget. Puenzo trekker med stort hell visuelle og metaforiske veksler også på den, på dukkeverkstedet og drømmen hans om å skape en dukke med et mekanisk hjerte.
Arbeidstegningene hans blir en paradoksal parallell til Mengeles morbide skisse- og notatbok, alt mens Puenzo plasserer dukkene - hoder, torsoer, armer og ben - i en sammenheng som vekker ubehagelige assosiasjoner. Dermed utnytter hun ikke bare en av grøsserens hyppig brukte leketøy på en ny måte, på sett og vis løfter hun dukken ut av sjangeren og fører den tilbake der den hører hjemme, som gjenstand for omsorg og lek, men også ødeleggelse og glemsel.
«Den tyske legen» er delvis norskprodusert og finansiert via Film Fra Sør og Utenriksdepartementets samarbeidsprosjekt Sørfond.
Men i ryggmargen er den argentinsk og viser - på et overordnet plan - hvordan nazistene og deres etterkommere påvirket etterkrigstidens Argentina, og hvordan historien slår tilbake - personlig og nasjonalt.