I sommer skrev så godt som alle norske medier at Argentina igjen var konkurs, etter at landet ikke hadde innfridd gjeld de var dømt til å betale av amerikanske domstoler. Så da er det vel bare å vente på at en bostyrer kommer inn og tar over driften av landet, selger unna statlige eiendeler og tvinger Argentina til å gjøre opp for seg?
Hans Fredrik Marthinussen
FOTO:
Alice Klokkeide
Nei, det er selvfølgelig fortsatt Argentinas folkevalgte som styrer landet, og det blir ikke et massivt tvangssalg av statens eiendeler. Det finnes nemlig ingen ordning for konkurs for stater.
For både selskaper og privatpersoner er det slik at dersom man er varig ute at stand til å betale sin gjeld, åpnes det konkurs, og alle eiendeler selges og pengene fordeles på kreditorene. Et land som ikke betaler sin gjeld er det derimot ikke mye man kan gjøre med.
Stat mot stat
Så godt som alle land har en regel om at krav mot staten ikke kan innfordres ved tvang med hjelp av nasjonale domstoler, slik som den norske tvangsfullbyrdelsesloven § 1-2. Man kan altså ikke få hjelp av landets egne domstoler. Utenlandske domstoler kan imidlertid være behjelpelige, heller ikke Norge har en lovbestemmelse som forbyr tvangsfullbyrdelse av krav mot andre stater.
Argentina valgte i sin tid å hente inn penger ved å utstede gjeldsbrev i det amerikanske finansmarkedet, underlagt amerikanske lover og domstoler.
Det er derfor ikke spesielt oppsiktsvekkende at dommer Thomas P. Griesa i New York må håndtere kreditorenes søksmål – det er ikke USA som utvider sin rolle som verdenspoliti, men Argentinas valg av jurisdiksjon som har sendt saken til Griesas bord. At man blir dømt til å betale sin gjeld er heller ikke overraskende.
Amerikansk høyesterett har, ved å avvise å behandle Argentinas anker, satt en strek for to rettslige spørsmål som har vært behandlet i New Yorks domstoler: For det første er det fastslått at Argentina har en plikt etter amerikansk rett til å betale sin gjeld, en konflikt som skriver seg tilbake til den argentinske kollapsen i 2001.
For det andre har domstolen gitt kreditorene anledning til å gå etter den argentinske stats eiendeler til dekning av gjelden.
- LES OGSÅ: Dommer i USA truer
Argentina med bøter
Ikke konkurs
At norske medier fremstiller dette som om Argentina igjen går konkurs, er svært misvisende. Rent teknisk kan det hevdes at en stat kan være konkurs, eller mer presist det jurister omtaler som insolvent: Et land kan være varig ute av stand til å innfri sine gjeldsforpliktelser.
Men selve konkursbegrepet er altså normalt forbeholdt et kontrollert oppgjør der skyldnerens eiendeler selges, og midlene fordeles forholdsmessig på kreditorene. Dessuten har Argentina restrukturert størstedelen av gjelden sin, og er i dag i stand til å håndtere sine forpliktelser.
I det øyeblikket et land velger ikke å betale, er det lite en kreditor kan gjøre Landet nekter å innfri overfor såkalte «gribbefond», som i spekulasjonshensikt har kjøpt deler av den opprinnelige gjelden til svært lav pris, og spekulerer i å presse frem innfrielse fra Argentina gjennom amerikanske domstoler.
Hvis privatpersoner eller selskaper nekter å innfri en forpliktelse de er dømt til å betale, vil kreditor få domstolens hjelp til å skaffe seg dekning gjennom reglene om tvangsfullbyrdelse. Så lenge skyldneren er i stand til å betale, selv om han ikke vil, blir det ikke snakk om konkurs. Parallellen til konkurs er her derfor ekstra søkt.
Stater betaler sin gjeld for å opprettholde sin tilgang på likviditet i finansmarkedene. Et land som ikke betaler, vil ha problemer med å få låne penger. Allerede under den franske revolusjonen var dette en høyst aktuell problemstilling ved statsdannelsen, og den franske 1793-grunnloven fastslo i artikkel 122 at eksisterende statsgjeld skulle betjenes.
Vanskelig innkrevning
I det øyeblikket et land velger ikke å betale, er det lite en kreditor kan gjøre. Land med stor gjeld har som regel ikke store verdier i utlandet. Til tross for en viss oppmykning fra rundt 1970 og fremover i synet på hva som er undergitt folkerettslig immunitet, er fortsatt de fleste verdiene som finnes, som regel knyttet til landets diplomatiske virksomhet og dermed utenfor kreditorenes rekkevidde.
Det klassiske eksempelet er ambassader, men også Argentinas presidentfly ble ansett undergitt folkerettslig immunitet da det befant seg på amerikansk jord. Derfor kunne det ikke bli beslaglagt. Det har også vært forsøkt å saksøke land i den internasjonale domstolen i Haag, uten særlig suksess.
Norge ble i 1953 saksøkt av Frankrike etter at den norske staten nektet å stå ved klausuler som ga rett til utbetaling av gammel gjeld fra 1885 og 1907 i gull, men saken ble avvist av domstolen, som selv mente den ikke hadde myndighet til å ta den opp. Og heller ikke domstolen i Haag har reell mulighet til å tvinge land til å innfri gjeld, selv om landet skulle bli dømt til å betale.
En av folkerettens velkjente mangler er nettopp muligheten til å gjennomføre avgjørelser ved tvang.
Ingen gråter i Argentina?
Konsekvensene av å nekte å betale gammel gjeld til «gribbefondene», gjeld som for øvrig er restrukturert og som betjenes overfor de av kreditorene som godtok restruktureringen, vil neppe føre til samme problemer med å skaffe ny kreditt på det internasjonale finansmarkedet som det opprinnelige sammenbruddet i statsfinansene.
Og Argentina har nok heller ikke mye å frykte med tanke på kreditorforfølgning mot landets eiendeler rundt om i verden – dette har opp gjennom historien vist seg å være veldig vanskelig for kreditorene.
En stund etter amerikansk Høyesteretts avgjørelse og det argentinske misligholdet, synes Argentina å drive videre som før. Fra norske medier ønsker jeg meg et mer nyansert bilde av hva som kan skje når et land misligholder sine gjeldsforpliktelser enn «konkurs» i store bokstaver. Land går nemlig ikke konkurs.
Open all references in tabs: [1 - 8]