Kommende torsdag er det et år siden det steg hvit røyk fra Det sixtinske kapell og den argentinske kardinalen Jorge Bergoglio ble presentert som nytt overhode for verdens mer enn en milliard katolikker.
Mye var uvanlig ved denne paveutnevnelsen. For det første skjedde den etter at forgjengeren Benedict XVI abdiserte, noe ingen pave hadde gjort siden 1409. Erstatteren ble den første til å velge pavenavnet Frans, og den første jesuitt som nådde til topps i verdens suverent største geistlige hierarki.
Kaller seg normal
Den første ikke-europeiske paven på over 1.200 år ble raskt populær. Time Magazine kåret ham i desember til årets navn i 2013, med tittelen «folkets pave». Hovedpersonen tar det hele med lett frustrert fatning.
– Å portrettere paven som en slags supermann, en slags stjerne, oppleves støtende for meg, sier han i et intervju som ble trykket i den italienske avisen Corriere della Sera sist uke. Deler av det er referert av Catholic News Service.
– Paven er en mann som ler, gråter, sover godt og har venner som alle andre. En normal person, sier han.
Han avkrefter rykter om at han står opp om natten for å dele ut mat til Romas hjemløse.
I forkant av ettårsdagen for utnevnelsen framstår likevel navnevalget som en tydelig programerklæring: Paven vil ta opp arven etter tiggermunken Frans av Assissi (1182-1226) som grunnla Fransiskanerordenen.
Nye samlivssignaler
Flere internasjonale medieoppslag har gitt inntrykk av at paven ønsker en ny kurs i hvordan Den romersk-katolske kirke håndterer kontroversielle spørsmål, særlig innenfor samlivsetikken.
– Ekteskapet er mellom en man og en kvinne, understreker paven i intervjuet med den italienske avisen.
Likevel åpner han for at reguleringer av forskjellige former for samboerskap er drevet av behovet for å ha orden på økonomiske og helsemessige forhold. På spørsmål om hva kirken kan gjøre for å forstå denne trenden, svarer han:
– Det er nødvendig å se på de ulike tilfellene og evaluere dem etter deres forskjellighet.
Tidligere har ingen pave antydet noen form for en aksept av en samfunnsmessig ordning for homofile relasjoner.
Ønsker frisk diskusjon
Et annet stridstema er det katolske synet på kunstige prevensjonsmetoder. I intervjuet roser Frans seg til pave Paul 6.s encyclia «Humane Vitae» fra 1968 som forbyr bruk av slike. Den nåværende paven mener forgjengeren på 1960-tallet var profetisk i sin motstand mot presset i retning av å bremse befolkningsveksten. Samtidig understreker Frans at man må fortolke denne læren med «mye nåde».
– Spørsmålet er ikke om vi kan forandre læren, men å gå dypere og forsikre oss om at pastoral omsorg tar hensyn til situasjoner og hva hver person er i stand til å gjøre, sier han.
Både prevensjon og skilsmisse og gjengifte blir tema under en ekstraordinær bispesynode om familiespørsmål i oktober. Katolsk lære avviser kategorisk skilsmisse og følgelig også gjengifte, men kan i unntakstilfeller erklære et ekteskap ugyldig. Forutsetningen er at en juridisk prosess avklarer at det ble inngått på helt feil grunnlag.
Frans understreker at synoden vil gå inn i tematikken med grundig refleksjon, ikke det han kaller overflatiske og fariseiske svar. Og han ønsker seg ærlig meningsutveksling, slik det også var da kardinalene var samlet i februar.
– Broderlige og åpne konfrontasjoner fostrer vekst for teologisk og pastoral tenkning, sier han.
Avviser relativisering
Selv om paven ønsker seg frie diskusjoner, er han ikke med på å relativisere verdier.
– Verdier er verdier. Punktum, sier han.
– Jeg kan ikke at blant fingrene på en hånd er noen mindre nyttige enn andre. Det er grunnen til at jeg ikke kan forstå på hvilken måte det finnes verdier som det er mulig å forhandle om.
De siste årene har overgrepssaker kastet mørke skygger over Den romersk-katolske kirke i flere land. Paven erkjenner at misbruket har forårsaket dype sår, men mener kirken «kanskje har gjort mer enn noen» for å løse problemet.
– Og likevel er kirken den eneste som blir angrepet, sier han.
Tre forskjellige paver
Katolikk og professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Janne Haaland Matlary, registrerer at paven er blitt en medieyndling.
– Det er vel lenge siden en pave har vært dét. Han har en resolutt, tydelig plan for å sette sosial innsats og solidaritetsarbeid i sentrum, sier Haaland Matlary til Dagen.
På denne måten mener hun han viderefører profilen han var kjent for i Buenos Aires.
Haaland Matlary mener den viktigste forskjellen mellom Benedict og Frans er at den første er en meget kompetent akademiker mens den andre er mer en handlingens mann.
– Han er ute blant folk og vant til å kommunisere med fattige uten utdannelse, sier hun. Men hun minner om at han som jesuitt har femårig naturvitenskapelig utdannelse, i tillegg til teologiske studier.
– Disse to pavene er igjen helt forskjellige fra den tredje jeg husker, Johannes Paulus 2. Han var en strategisk politiker og en mann for de store arenaer i verdenspolitikken. Han var mer en statsmann for stor endring på det politiske plan. Jeg går ut fra at kardinalene nå tenkte at vi trenger en pastor, en som går ut i verden og sier hva kristendommen egentlig handler om, hva som er det viktige, sier hun.
Ikke skeptisk lenger
Så langt mener Haaland Matlary at paven har tatt store grep i Vatikanet for å gjøre strukturen mindre stiv og sentralisert. Ellers framhever hun betoningen hans av utfordringene den enkelte kristne møter i hverdagen og kritisk tenkning rundt kommersialisering og markedsmakt.
– De materielle verdiene dominerer for mye i alle menneskers liv. Paven har hatt noen ekstremt oppsiktsvekkende uttalelser om hvordan grådigheten ødelegger, sier hun.
Til å begynne med undret hun seg over om den nye paven var naiv siden han valgte Frans av Assissi som ideal. Hun spurte seg om han kunne håndtere det sofistikerte systemet i Vatikanet og alle de politiske utfordringene som følger med rollen. Nå er hun imidlertid trygg:
– Jeg synes det virker som han vet veldig godt hva han gjør og har god styring, sier hun.
Savner handling
Katolikk og teologiprofessor Ola Tjørhom har ytret seg kritisk om flere forhold innenfor sin egen kirke. Det gjør han også i forbindelse med ettårsdagen for utpekningen av pave Frans.
– Jeg synes i utgangspunktet det er veldig mye fint og positivt som er kommet til uttrykk, og som jeg absolutt hilser velkommen. Men jeg må innrømme at jeg også har mine tvil. Så langt er det blitt snakket mye mer enn det er blitt handlet. Ganske mye av det som er kommet fram, dreier seg om symbolpolitikk, sier Tjørhom.
Han mener Den romersk-katolske problemer er så omfattende at det også kreves omfattende tiltak.
– Et år er relativt kort tid, men jeg skulle gjerne ønske meg mer konkretisering, sier han.
– Har all makt
Som eksempel på hva han etterlyser, viser han til 2. Vatikankonsil. Det gikk over fire sesjoner i perioden 1962-65. Her ble det gjort en rekke viktige endringer som ga inntrykk av en ny åpenhet i Den romersk-katolske kirke. Blant annet ble det gitt rom for bruk av nasjonale språk i liturgien, som tidligere bare ble brukt på latin, og en mer økumenisk holdning til andre kristne kirkesamfunn.
– På noen felter har paven vært påfallende taus, blant annet om disse fryktelige overgrepene. Når han går inn på det, går han litt for langt i retning av å unnskylde og hvitmale kirkens praksis, sier Tjørhom.
Han mener en unnskyldning til ofre og deres pårørende ville vært en passende markering av ettårsdagen. Dernest håper han på mer handling.
– En pave er i prinsippet suveren, han er jo ufeilbarlig i teorien og har all makt i kirken. Muligheten til å gjøre noe er absolutt til stede, sier han.
Ikke minst etterlyser han mer handling for å skape større kristen enhet.
– Han taler generelt om hvor viktig dette er, men konkrete utspill for å skape nytt liv i de økumeniske prosessene har vi ikke sett noen ting av, sier Tjørhom.
Dagen