Det sier Gunn Margit Andreassen, etter at hun i tur etter tur på TV2 har virket uforskammet frisk i frasparket til tross for endeløs tredagers vandring uten mat.
I kveld er det semifinale i «Dropped – Heltenes kamp». Den tidligere skiskytteren har stått fram med et godt humør, som tilsynelatende ikke påvirkes av strabasiøse omgivelser.
Riktignok er skiskyting en utholdenhetssport, men likevel aldri lenger enn 15 kilometer.
MØT GUNN MARGIT ANDREASSEN I O' HERLIG HELG: – Min største styrke må være at jeg har godt humør
Sov over skylaget
Etter forrige program måtte lagkamerat og tidligere alpinist Finn Christian Jagge . Mens han har slitt med sine vonde knær, har Andreassen både kunne holdt et – for henne – levelig tempo, bære den tunge sekken og nyte turen.
Så langt i serien har Nepal vært den største opplevelsen.
– Det var fantastisk å bli droppet på 4.000 meters høyde og se på alle fjellene, som vel var 8.000 meter høye. Første natten lå vi over skydekket, på rundt 3.000 meter. Det var fantastisk fint.
Også Kenya har brent seg fast i minnet, der de gikk blant sjiraffer og elefanter til lyden av løve.
LES OGSÅ: – Opplevde aldri dårlig sikkerhet
Ikke redd for elg lenger
– Etter alt dette, hvordan er det nå å gå på tur lokalt?
– Jeg er ikke redd for å gå meg vill. Nå dilter jeg ikke bare etter, uten å tenke over hvor vi er. Og når man har vært i jungelen, er man ikke så redd for elgen lenger.
Leser naturen
Hadde hun vært på lag med andre med like stor spenst i frasparket hadde kanskje både tempoet vært høyere, bagasjen lettere og nytelsene mindre.
I serien blir deltakerne forlatt på et sted i midten av ingenting, og skal – uten kart, kompass eller GPS - finne fram til nærmeste sivilisasjon, det vil si der de har strøm.
LES OGSÅ: Forlatt på tre kontinenter
Andreassens tidligere turerfaring var mest fra oppmerkede løyper.
– Men når man må, bruker man andre sanser. Jeg skjønte etter hvert at jeg ikke var dårligere enn andre. Man prøver å lese naturen, se etter dyretråkk og elver. Det gjelder å tenke fornuftig og strategisk.
Ropte ikke høyest
Andreassen erkjenner at hennes lag tapte mye i starten, grunnet mange sterke personligheter.
– Finken og Kjersti Grini snakket høyere enn Kurt Asle Arvesen og meg. Vi følte ikke at vi hadde noen grunn til å snakke høyere. Vi visste jo ikke hvor vi var.
Da Finken og Andreassen tapte forrige tur, skjedde det fordi de, som programleder Dag Otto Lauritzen sa, var blendet av stress. Ikke lenge før hadde det andre laget ledet med en kilometer, og Andreassen og Finken raste forbi hus med strøm på jakt etter et lys de hadde sett kvelden før.
– Vi trodde ikke vi hadde tid til å stoppe. Vi tvinges til å ta noen sjanser vi ellers ikke ville ha gjort. Normalt ville vi ha stanset.
Kort fortalt: Etter hvert forsto hun at de hadde gått for langt. Da de kom fram til et hus med aggregat var det tomt for diesel. Til slutt snudde de, men da hadde motstanderne fått strøm på telefonen.
Mer dramatikk
Med Finken ute skal Andreassen nå gå videre med Stian Sivertzen. Alle deltakerne bodde sammen mellom turene, så ukjent var han ikke.
– Jeg visste at Stian var en allright fyr, og hadde skjønt at han var god på å finne fram. Han er ung og sprek, så jeg så lyst på å få noen å dele sekken med.
Om Andreassens er med videre etter kveldens semifinale kan hun selvfølgelig ikke si.
– Men det blir en del mer dramatikk nå enn det har vært før. Det handler nok om en totalbelastning. Noen merker på kroppen at de har gått så mye og uten mat, sier hun hemmelighetsfullt.
Andreassen selv fryktet at matmangelen skulle bli forferdelig, men det gikk greit.
– Men det tærer jo på.
Ser på selv
Drøyt 300.000 nordmenn har hver uke fulgt serien, mette og gode fra sofakroken. Deriblant også Andreassen selv.
– Det har vært gøy å se på, men enda mer gøy å være med.