Det var høsten 2004. Der satt vi på Parkteatret, den argentinske faren min og jeg, og gråt. Jeg husker det hadde skjedd én gang tidligere, på kinoen som nå er blitt teater, i Stortingsgata. Vi så «Cinema Paradiso» og pappa strigråt, han hulket. Jeg og broren min satt på hver vår side og synes filmen var ganske trist, men ikke så trist som pappa synes den var. Vi måtte holde ham i hendene og presse de skikkelig hardt mot de små håndflatene våre, og håpet på at det skulle få han til å slutte å gråte. Pappaer skal ikke gråte. De skal være store og sterke, og da jeg var liten var ikke en pappa som gråt, stor og sterk.
I 1988, gikk vi ut fra kinoen i høstmørket og følte at vi kjente faren vår litt bedre. Han forsøkte å forklare oss noe som vi ikke klarte å forstå da. Jeg var 13 år, broren min var 9 ½. Han snakket om filmen, og forklarte hvorfor den hadde truffet ham midt i hjerterota. Men vi forsto det ikke helt, likevel følte vi en nærhet til ham som var ny. Nå, 27 år senere, vet jeg det. Det handlet om tilhørighet. Det handlet om barndommens minner, om tida som aldri kommer tilbake, om aldring. Det handlet om lengsel, om melankoli, om å flytte, om følelsen av tilhørighet til et sted man ikke lenger hører til.
På Parkteatret den kvelden, mange år senere, var det annerledes. Pappa var svak og syk, han visste bare ikke at han var dødssyk, men jeg tror han visste det. Hvorfor skulle han ellers sitte der og gråte igjen? Etter konserten gikk vi ut i høstmørket på Olaf Ryes plass, jeg og faren min. Det var surt og kaldt, men det jeg minnes fra den kvelden var igjen pappas faste håndtrykk, og den svake ristingen som gikk gjennom kroppen hans når han hulket i det stille. Han var mer innbitt, mer stille, mer diskret, jeg var eldre, mer forståelsesfull og håndflaten min var større, jeg klarte å holde hardere, og jeg tror faktisk det hjalp. Da vi gikk ut fra Parkteatret visste jeg hva det var. Vi hadde hørt Chango Spasiuk for første gang live, i Norge. Det handlet igjen om tilhørighet.
Det er 10 år siden nå. Jeg vet at den kvelden var et vendepunkt for meg. Det var da jeg bestemte meg for at jeg skulle jobbe med Oslo World Music Festival. Jeg skulle jobbe med å skape magiske musikalske øyeblikk for folk som trenger å få en følelse av tilhørighet i Norge.
Vinteren og våren 2015 har jeg jobbet og bodd med familien min i Argentina. Festivalen mottar den største støtten, noensinne, fra argentinske myndigheter i år. 35 argentinske artister i alle sjangre skal spille for et norsk publikum når den 22. Oslo World Music Festival starter siste uka i oktober. Jeg var ikke i tvil om hvem jeg hadde øverst på ønskelisten. Det måtte bli Chango Spasiuk, og det måtte bli tango. Temaet måtte bli tilhørighet.
Det å være tokulturell handler om å søke, om å finne balansen med til tider, motstridende elementer, behov og ønsker i en selv og sine omgivelser. Etter oppholdet med mann og tre barn i Argentina, etter møtet med det som har vært så vesentlig i livet mitt, etter å ha lett etter opprinnelsen, har jeg skjønt at min identitet ikke er knyttet til et sted, eller en tid, til Argentina, til Oslo, til en familie, til det opprinnelige. Min tilhørighet er mange steder og strekker seg langt forbi geografiske grenser, blodets bånd og barndommens nostalgi.
Tilhørighet for meg er ikke noe jeg ble født med, men noe jeg skaper hele livet. Gjennom folk jeg møter, gjennom steder jeg besøker, gjennom hendelser som endevender på alt. Heldigvis havnet jeg i Norge, med alle de mulighetene vi har til å skape et godt liv, leve i fred og med muligheten til å arbeide med saker jeg brenner for. Heldigvis var faren min argentinsk, så jeg hele livet har sett verden fra en annen vinkel.
Så, på tross av at tilhørigheten er flytende, er opprinnelsen viktig når jeg definerer min identitet. For jeg tenker alltid først på Argentina og Norge når jeg skal snakke om hvor jeg kommer fra. Opprinnelse er viktig når vi, i Norge, skal bestemme hvem som får være hos oss, og hvem som må reise videre til noen andre. Og selv om tilhørighet er så mye mer enn geografi, er det en luksus å kunne bo der vi velger å bo og bli akseptert av våre naboer, å velge vår plass på jorden, slik de fleste med det norske passet kan i dag. Hvilket pass man har definerer, rett og slett, i dag hvilke muligheter man har.
I år har vi invitert Argentina til Oslo, litt fordi jeg er halvt argentinsk, men mest fordi Oslo World alltid har jobbet med å gi vårt publikum muligheten til å oppleve musikk av ypperste kvalitet fra hele verden, i Oslo. I år skal vi understreke betydningen av tilhørighet på mange nivåer og inviterer til konserter, seminarer og utstillinger på 18 arenaer, med artister fra mer en 35 land. Vi skal snakke om ytringsfrihet, om musikk, om ungdom, om framtida, om det å vokse opp med krig.
Med de enorme menneskestrømmene, med krigen i Midtøsten, med store folkevandringer og demografiske endringer, føles årets tema like aktuelt som den gangen for 27 år siden, i Stortingsgata med faren min. Alfredo, i «Cinema Paradiso», skulle fortelle sitt barnebarn om følelsen av tilhørighet: Du bor her dag etter dag, og tror du er midt i verden. Du tror ingenting vil endre seg. Så la det gå: et år, to år. Når du kommer tilbake, er alt forandret. Tråden er brutt. Hva du kom til å finne er ikke der. Det som var ditt er borte.
I uke 44 skal Oslo World Music Festival sette tilhørighet på agendaen, nok en gang, 22 år etter at festivalen startet med akkurat samme mål.
God festival!