RIO DE JANEIRO (Aftenposten): Bosnia-Hercegovina spiller i kveld sin aller første VM-kamp. Mot Lionel Messi og Argentina på Maracana. For Dzeko, Ibisevic og bosnierne er det mer enn en drøm. Det betyr alt.
15. oktober i fjor: Dzeko slår inn fra venstre. Ibisevic setter ballen i mål med høyrefoten. Bosnia-Hercegovina slår Litauen 1–0 på bortebane og er klar for sitt aller første VM-sluttspill. Spissduoen Dzeko/Ibisevic har scoret 18 av bosniernes 30 mål i kvalifiseringen. Det som var nesten i 2004, 2006, 2010 og 2012, endte endelig med et mesterskap.
Direkte kl. 00: Argentina-Bosnia
Nasjonen som har opplevd så mye smerte, fikk en kjærkommen opptur. Fotballens betydning for folk i Bosnia-Hercegovina er vanskelig for oss utenfor å skjønne.
- Folk fra andre land forstår ikke. For dem er det bare nok en fotballkamp, nok et mål. Men det målet jeg scoret var ikke bare et mål. Folk som kjenner meg og min familie, har den samme følelsen. Det var så mye mer enn et mål. Det var hele historien vår, sier Ibisevic.
Smerte og lidelse
Kun ett år skiller mellom de to spissene. Dzeko er fra Sarajevo, Ibisevic fra Vlasenica, en drøy times kjøretur fra hovedstaden.
Der opplevde de en barndom som var preget av den grusomme borgerkrigen, som brøt ut i i april 1992 og varte til desember 1995, da Dayton-avtalen trådde i kraft.
Så mye smerte og lidelse. 100.000 menneskeliv gikk tapt. Venner og slektninger av de to spissene døde. Selv om de har gått nesten 20 år siden krigen tok slutt, er ikke sårene leget. Arbeidsledigheten er på 43 prosent. Det er politiske problemer, det er økonomiske problemer, korrupsjon er utbredt.
Edin Dzeko er i dag stjerne i Manchester City. Han er Unicef-ambassadør og reiser ofte til hjemlandet. Der besøker han skoler og sykehus. Han snakker med barna. Han vil utgjøre en forskjell. Edin Dzeko er nasjonens ikon. Den største helten.
Vi har lett etter informasjon om Dzekos grufulle år da Sarajevo var under angrep. Dzeko sier i de fleste intervjuene at han har glemt og har det bra nå.
Edin Dzeko spiller til daglig i Manchester City.
FOTO:
NTB scanpix
Men litt har han fortalt om årene fra han var seks til ti år.
- Vi måtte bo hos mine besteforeldre. Hele slekten var der, rundt 15 personer i en leilighet på 35 kvadratmeter. Det var veldig tøft. Vi var utrolige hver dag for at noen vi kjente var døde. Jeg gråt mye på den tiden. Det smalt fra granater og bomber og vi var tvunget til å gjemme oss. Jeg var alltid redd. Mange fotballspillere begynner å spille fotball på gaten. For meg var ikke det mulig. Men da krigen var slutt var jeg også mye sterkere mentalt.
En gang ropte mamma Belma på Edin og kompisene som spilte fotball på lekeplassen. Minutter senere landet en bombe på den samme lekeplassen.
- Jeg hadde en rar følelse inni meg. Om at jeg skulle rope på dem. Det reddet min sønns liv, har hun fortalt.
Det første Edins pappa gjorde da krigen var over, var å melde sønnen inn i fotballklubben FK Zeljeznicar. Det gikk bra med Dzeko og han fikk en stor fotballkarrière.
Gjemte seg i hule
Vedad Ibisevics er enda mer dramatisk. I årevis vegret han seg for å snakke om opplevelsene under krigen. Men i vår fortalte han alt i et lengre og meget åpenhjertig intervju med ESPN Magazine.
Vedad var syv år da krigen kom til hjemstedet Vlasenica. Fiendtlige soldater var på vei mot byen og mamma Mirsada hadde gjemt Vedad og hans tre år gamle lillesøster i en hule hun selv hadde gravd i skogen i nærheten av deres hus. Vedad holdt hele tiden pusten og visste at den minste lille lyd fra hans sovende søster kunne ende tragisk: Ble de oppdaget ble de trolig også sendt til en konsentrasjonsleir. Her lå han og hørte soldatene undersøke alle rommene i hjemmet.
- Jeg satt helt stille og visste at hun kom til å skrike dersom hun våknet. Jeg visste hvor alvorlig situasjonen var.
Bror og søster ble ikke oppdaget. Og da mamma Mirsada var ferdig på jobben ble eiendelene pakket i to plastposer og familien flyktet.
På flukt
De gikk i en snau mil til nabobyen Pijuke, der Vedads morfar hadde blitt brutalt drept noen få uker tidligere. Stedet var bombet sønder og sammen, der var det ikke trygt, og familien måtte flykte videre. I ti dager lå de gjemt i en skog. Da vendte de tilbake til busstasjonen i Vlasenica. Der hadde den serbiske armeen en liste over personer som fikk lov å forlate stedet og reise til Tuzla, som var en oppsamlingsplass for muslimske flyktninger.
Det var få som sto på den listen. De andre skulle sendes til Srebrenica og det som skulle bli åstedet for det verste folkemordet siden annen verdenskrig.
Vedad og hans familie sto ikke på noen liste. De hoppet likevel på en buss. Men ble oppdaget av en soldat. Mirsada tryglet soldaten om å få bli med. Han sa ja og Mirsada ga ham nøklene til sitt hus som takk.
I Tuzla ventet en mer normal hverdag. Og Vedad fant fort veien til fotballbanen. Familien ble i Bosnia-Hercegovina til 2000, da de først flyttet til Sveits og senere bosatte seg i USA.
Det gikk bra med både Dzeko og Ibisevic. Men de har en dramatisk historie. Den historien er også Bosnias historie.
I kveld skriver de ny historie. Fotballhistorie.
Kilder: ESPN Magazine, World Soccer, The Guardian