Da pave Frans var biskop Bergoglio i Argentina pleide han å spørre rike som kom for å skrifte om de hadde gitt penger til de fattige. «Jo da,» svarte de. «Men la du selv pengene i hånden til den fattige?» spurte han, og refset dem når de svarte nei.
De hadde misforstått, sa han. Veldedighet skal ikke bare være en finansiell transaksjon, men et møte mellom mennesker. Blant de fattiges ansikter finner du Jesus.
Som jesuitt, biskop og erkebiskop la Bergoglio vekt på det direkte møtet med vanlige folk. Teologer har noe å lære av folkelig religiøsitet, mente han. Høyt utdannede har noe å lære av de lavt utdannede. Rike har noe å lære av fattige.
De som har det bra må ikke gjemme seg fra dem som har det ille. Da blir medfølelsen avstumpet. De må heller ikke gjøre de fattige til brikker i et ideologisk spill.
Derfor må du se dem i øynene.
Paven gjennom bedehusbriller
Det er et halvt årtusen siden nordeuropeere sluttet å bry seg om hva som skjer i Vatikanet. Mange ser den katolske kirken gjennom briller de har arvet fra bedehuspredikanter og kirkekritikere. Overdådige katedraler, Every Sperm is Sacred, og mangel på protestantisk arbeidsetikk.
Det gjør det lett å misforstå når en argentinsk jesuitt snakker om fattigdom, flyktninger og klimaendringer.
Én fortelling om pave Frans er: Den katolske kirken har lenge vært reaksjonær, men endelig har den fått en progressiv pave som bryr seg om de fattige. Når han blir spurt om homofile prester sier han «hvem er jeg til å dømme?» og i et sitat som går rundene på Facebook sier han: «Først ber du for de fattige, og så gir du dem mat. Det er slik bønn fungerer.»
En annen fortelling er: Kirken har nå fått en politisk pave som tilhører venstresiden og blander seg inn i spørsmål teologien ikke har svar på. Han vanner ut det religiøse budskapet med banaliteter i et forsøk på å være moderne. Nå skal han til og med være ekspert på klimaforskning!
Begge fortellingene er feil.
De er feil fordi det ikke er nytt at katolske ledere og paver sier det pave Frans sier. Og de er feil fordi disse ideene ikke tilhører venstresiden, men en uavhengig katolsk sosiallære som støtter sosialister og sosialdemokrater i noen spørsmål, men er konservativ og liberal i andre spørsmål.
Sosiallæren
På 1800-tallet reagerte den katolske kirken på nye ideer ved å være mot dem.
Nordmenn i dag blir sjokkert når prester tar politiske standpunkt, og tror at «Gi keiseren det som tilhører keiseren» betyr at kirker skal være politisk nøytrale
I 1864 tok pave Pius IX avstand fra hele 80 moderne vranglærer, så som religionsfrihet, skillet mellom stat og kirke, og at sekulære lover sto over kirkelige. Han nektet å slutte fred med «fremskrittet, liberalismen og den moderne sivilisasjonen».
Pius IX var den konservative som «stiller seg i veien for historien og roper: Stopp!»
Mange norske lutheranere mente lignende ting den gangen. Men under press fra sekulære ideer trakk de kirken ut av politikken.
De trakk seg så langt at nordmenn i dag blir sjokkert når prester tar politiske standpunkt, og tror at «Gi keiseren det som tilhører keiseren» betyr at kirker skal være politisk nøytrale.
Den katolske kirken gikk en annen vei. Den utviklet den katolske sosiallæren, som er en helhetlig visjon for samfunnet og menneskeheten.
Den er i slekt med kristendemokratiske partier som KrF, men er både mindre partipolitisk og mer ambisiøs. En slags verdikommisjon med kjøtt, muskler og tenner.
Bibelen sier ingenting om fagforeninger og klimaendring. Men for katolikker er kirken en levende religiøs autoritet som forvalter Guds budskap. Derfor blir pave Leo XIII’s sosiallæreskrift fra 1891 om arbeiderklassen, Rerum novarum, lest fremdeles, mens ingen husker hva verdikommisjonen kom frem til.
Verdighet for arbeiderklassen
Leo XIII ønsket å ta 1800-tallets nye sosiale problemer på alvor. Han ville redde arbeiderklassen fra klørne på grådige kapitalister og gudløse kommunister.
Industrisamfunnet og kapitalismen var i ferd med å ødelegge livene til arbeiderne, mente han. Tidligere ble arbeidslivet regulert av laug og tradisjoner. Nå sto arbeideren alene i møte med barmhjertighetsløse fabrikkeiere.
Leo XIII mente at kirken kunne fylle dette tomrommet ved å tilby en komplett pakke av gudstro, familieliv og sosial rettferdighet.
Kirken skulle minne arbeidere og arbeidsgivere på sine plikter til Gud og hverandre. Arbeideren skulle være en gudfryktig familiemann som gikk i kirken, holdt seg unna fyll, og gjorde jobben sin.
Men arbeidsgiveren måtte til gjengjeld gjøre det mulig for arbeiderne å leve verdige liv, med en rettferdig lønn, og med kirke- og familievennlige arbeidstider.
Lånt fra høyre og venstre
Sosiallæren gikk altså både til høyre og til venstre helt fra begynnelsen. Slik har det vært siden.
En av grunnsteinene er subsidiaritetsprinsippet: Beslutninger i samfunnet bør tas på lavest mulig nivå. Helst av familien. Om nødvendig av sivilsamfunnet, deretter lokalpolitikken, nasjonalpolitikken, og aller nådigst på overnasjonalt nivå.
Dette er en idé konservative og liberale kan like. (EU er forøvrig bygget på denne ideen, uten at det ser ut til å ha hjulpet.)
Men sosiallæren har ofte hentet ideer fra venstresiden, så som at fagforeninger må til for å gi arbeidere forhandlingsmakt. I 1967 skrev pave Paul VI at så lenge noen mennesker i verden lever i ytterste fattigdom har ikke andre rett til å leve i luksus. Godene i verden må deles. Han foreslo utviklingshjelp og jordreform.
Lengst til venstre gikk frigjøringsteologene i Latin-Amerika på 1960- og 70-tallet. Verdiene deres var katolske, men de brukte ofte marxistiske briller for å studere verden. De rike var rike fordi de fattige var fattige, mente de. Kirken måtte kjempe for radikale samfunnsendringer.
Noen prester ønsket revolusjon og sympatiserte med kommunistiske geriljagrupper. Andre ledet fredelig motstand mot militærdiktaturer.
De fattige står først i køen
Det er her Jorge Bergoglio kommer inn i fortellingen. Han var leder og rektor for de argentinske jesuittene i den mest voldelige perioden i Argentinas moderne historie: Den «skitne krigen» fra 1974 til 1983. Kirken og sivilsamfunnet i Argentina var splittet mellom konservative, liberale, kommunister og peronister. Og mange var villige til å ty til vold.
Geriljagrupper sprengte bomber og forberedte revolusjon. Og tusenvis av venstreorienterte ble «forsvunnet», torturert og myrdet, spesielt etter at militæret tok makten i 1976.
Bergoglio sympatiserte med peronismen, etter Juan Peron, en populist som appellerte til Argentinas fattige. Og han støttet den ikke-marxistiske (og Vatikan-godkjente) grenen av frigjøringsteologien, folketeologi, som handlet om å se verden gjennom de fattiges øyne. Fra Guds perspektiv står de fattige først i køen.
Virkelighet over teori
Marxistene var bare intellektuelle fra middelklassen som dyttet en virkelighetsfjern ideologi på vanlige folk, mente han. De kom med bøkene sine og trodde de skulle redde verden. Det samme gjorde den liberale og konservative eliten. De var «for folket men aldri med folket».
Men kirken gjorde den samme feilen, mente han. Prestene oppførte seg som om utdannelsen deres hadde gitt dem alle svarene. I stedet burde de forsøke å lære av de fattige og undertrykte, siden kristendommen først og fremst er deres religion.
Bergoglio utviklet prinsipper han har fulgt siden: Folketro er den beste motgift mot ideologi. Virkelighet er viktigere enn teori. Kirken må være til stede i periferien, besøke de fattige, hjelpe dem, og lære av hvordan de praktiserer troen sin.
Som rektor ved en jesuittskole satte han studentene til å gjøre hardt fysisk arbeid, for å leve mer som de fattige. Som biskop og erkebiskop i Buenos Aires var han knapt å se i de rike bydelene. Han brukte offentlig transport, levde enkelt, og følte seg mest hjemme i de fattige bydelene.
Paven er katolsk
Bergoglio var en kontroversiell jesuitt med en autoritær lederstil.
Den argentinske venstresiden mistenkte ham for å samarbeide med militærdiktaturet. Marxistiske frigjøringsteologer mente han var mer opptatt av å mate de fattige enn å finne ut hvorfor de var fattige. Han ble sparket som rektor etter motstand fra andre jesuitter. På 2000-tallet anså president Kirchner ham som en opposisjonspolitiker.
Som pave Frans er han også kontroversiell. Konservative katolikker mistenker ham for å være sosialist.
Han er mer populær blant sekulære i Vesten som tror han står for en radikal modernisering av kirken. Men så får de vite at han kjempet mot den argentinske ekteskapsloven i 2010 som tillot homofile å gifte seg, og at han i «klimabrevet» Laudato Si i år fordømte abort.
Paven er – dette bør ikke overraske noen – katolsk. Han står venstrelent men trygt innenfor en rik katolsk tradisjon som har brukt de siste 125 årene på å forholde seg til det moderne samfunnet.
Katolsk sosiallære hører ikke inn under konservatisme eller sosialdemokrati. Den er seg selv. Den støtter venstresiden mot forbrukersamfunnet, og høyresiden mot kommunismen. Men den kommer dårlig overens med den liberale høyresiden og den antikirkelige venstresiden.
Vår søster jorden
I denne tradisjonen er miljøvern og familieverdier to sider av samme sak.
Derfor handlet ikke pavebrevet som kom i juni, Laudato Si, om miljøet. Det handlet om Miljøet. Om menneskets forhold til naturen, økonomien og samfunnet som omgir oss.
Brevet åpner med å sitere Frans av Assisi, som kalte dyrene for brødre og søstre. Dette er ikke bare vakre ord, mener paven. Det er en måte å se naturen på som gjør at vi behandler den med respekt. Vi eier ikke «vår søster jorden», vi bare forvalter den. Den har en verdi i seg selv.
De sterke må ta vare på de svake. Klimaendringene vil ramme de fattige hardest fordi de ikke har midler til å omstille seg. Men de rike legger skylden på de fattiges befolkningsvekst, når det virkelige problemet er at de selv forbruker ressurser i et tempo som aldri kan bli universelt.
På samme måte er det de fattige som rammes hardest av den uregulerte globale kapitalismen.
Individualismen truer familielivet. Vi ødelegger både det naturlige miljøet og det menneskelige. Moderne medier gjør det vanskeligere å «leve med visdom, tenkte dypt, og elske generøst». Vi drukner fortidens visdom i distraksjoner.
Og hvordan skal vi lære oss å bry oss om dyrene, når vi ikke en gang klarer å beskytte de svakeste menneskene av dem alle – ufødte fostre?
Verden er Argentina
For en norsk ateist som meg høres det underlig ut å se på klima, abort og bruk og kast-samfunnet som tre sider av samme problem. Jeg foretrekker små ideer vi kan snakke om hver for seg, ikke pakkeløsninger.
Men det Frans legger frem i Laudato Si er en gjennomtenkt visjon. Den har dybde.
Hva har Roma med Oslo å gjøre? Er det noen grunn til å lytte til den venstrelente sosiallæren til en argentinsk jesuitt?
Kort sagt, verden er Argentina, og Norge er en rik bydel i Buenos Aires som ser bort på de fattige med frykt og dårlig samvittighet
Paven snakker for mange. Verden er religiøs, og i stor grad er den også kristen og verdikonservativ. Verden preges av økonomisk ulikhet og sosiale og politiske konflikter. Den vet hva lidelse er men ser trygghet over gjerdet hos naboen.
Kort sagt, verden er Argentina, og Norge er en rik bydel i Buenos Aires som ser bort på de fattige med frykt og dårlig samvittighet.
Paven forholder seg til denne virkeligheten. De som vil utfordre ham må gjøre det samme. Og de må forholde seg til paven. Ellers blir man en sekulær utgave av Pius IX, som, da verden gikk en annen vei enn han ønsket, ikke hadde noe bedre svar å komme med enn at han var mot alt sammen.
Sekulær godhet
Norge ønsker å skape en sekulær godhetskultur, og paven er godhetsapostelen over alle godhetsapostler, på godt og ondt.
Den sekulære godheten går i fotsporene til den religiøse. Den ønsker å vekke medfølelse som motiverer oss til å forbedre verden. Da bør man lære av dem som har drevet med det samme i et par tusen år.
Å si at den sekulære kampen for en bedre verden er i slekt med religion er ikke en anklage, men det er en advarsel.
Glorier korrumperer. Kanskje tror du at du gjør noe godt, men er i virkeligheten en pave som fordømmer prevensjonsmidler, en biskop som sender overgrepsprester på rundgang, eller en frigjøringsteolog som mater de fattige med marxistisk voldsretorikk.
Og vi kan lære av den religiøse godheten på sitt beste, som i prinsippene Frans har tatt med seg fra Argentina. Formulert uten Gud og kirke blir de:
Godheten må være ydmyk. Den bør heller peke mot det riktige enn å anklage de onde. Den må sette virkelighet over teori. Du må respektere og lære av dem du vil hjelpe. Og du må ikke gjemme deg bort, men gå ut i periferien og møte folk ansikt til ansikt.
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.