OSLO (Aftenposten.no): Vertslandet gråter. England fortviler. Det har vært et VM etter gammel oppskrift. Det var ingen oppskrift å følge da en ung og forelsket argentiner utfordret den tyske ambassadøren til uoffisielt VM i hans residens.
- Yes! 4-2!
Juan Diaz danser på fotballskoene, kysser den blå Argentina-drakten og kikker lett hoverende mot Dr. Axel Berg. Den tyske ambassadøren sitter på huk med skjorte og slips og hendene foran ansiktet. Han bærer en nasjon på skuldrene. Bommer han nå, ryker VM-gullet. For kanskje siste
Axel Berg er i Norge i embeds medfør, Juan er her i forelskelsens. Men både jobb og jenter ble lagt igjen på balkonggarderoben. Lars Øverli
gang legger han ballen på det hvite krittet, som egentlig er mel. Vinn eller forsvinn. Helt eller syndebukk. Han tar fart, setter stamfot med venstre lakksko og går for kraft. Ballen…
Vent. Hva foregår, egentlig? Vel, noe er åpenbart.
VM i Brasil avgjøres søndag. Vertsnasjonen gråter. England fortviler, igjen. Alt dette vet vi. Men hva skjer med Dr. Axel Berg og Tyskland?
Hadde ikke Gary Lineker rett da han sa fotball er et enkelt spill med 22 aktører som jager en ball, der Tyskland vinner til slutt?
Vi spoler to timer tilbake.
Jobb og følelser
Den tyske ambassadøren har ikke bare sagt ja til å spille uoffisiell VM-finale mot Argentina. Han har omsider også gått med på å møte motstand som ikke holder samme diplomatiske nivå. Hans argentinske kollega befinner seg i hjemlandet, hvor han har gitt klar instruks: Ingen andre enn ham kan representere ambassaden – og dermed Argentina, i en uoffisiell VM-finale.
Etter en intens jakt på en argentinsk redningsmann, finner vi Juan Diaz – en ung mann som forelsket seg i en norsk praktikant i Buenos Aires, og som flyttet, som han sier, "superfar to be with her". Det er seks måneder siden. Nå tripper han nervøst utenfor den tyske residensen. Dr. Axel Berg åpner porten og møter ham med et varmt smil og et fast håndtrykk.
Fotball handler om å knytte bånd, sier Juan når han og ambassadør Berg sammen monterer VM-målet. - Det er jeg god på, svarer diplomaten fra Frankfurt. Lars Øverli
- Du vet, jeg er 63 år og ingen Thomas Müller.
Ambassadøren viser vei forbi de høye gardinene, over parkettgulvet og ut på balkongen.
- Fordel for meg, svarer Juan muntert.
- Jeg er bare 26...
Tysk selvsikkerhet
De mekker målet sammen, bygger bro – slik fotballen skal. Så håndhilser de, før Axel Berg med diplomatisk høytidelighet forærer Juan det tyske flagget. Juan sin gave er annerledes. Den, sier han, heter Lionel Messi. Tonen er gemyttlig, men dette er intet hageselskap. Under høflige fraser som "det viktigste er ikke å vinne, men å delta", ulmer patriotismen – og subtile stikk.
Reglene er klare. Fem straffer hver. Fem skudd profesjonelle spillere har mareritt om. Målet er åpent, men lite. Avstanden er en halv hagelengde (etter residensmålestokk).
- Vi slo Brasil 7-1, Juan. Jeg bare sier det, sier ambassadøren og legger ballen på melet.
Han valgte mynt, tapte og må begynne.
Unfair play
Det går dårlig. Dr. Axel Berg ser ballen rulle utenfor og legger hånden på den svette pannen. Klimaet kjennes tropisk, som om vi faktisk er i Brasil. Ambassaderåden serverer vann i to glass på et sølvfat.
- Det har du ikke råd til!
Juan smiler, sikter seg inn og treffer sikkert. 0–1. Begge treffer på de tre neste. Stillingen er 4–3 til Argentina når begge har ett skudd igjen. Det er nå ambassadøren setter seg på huk med ansiktet i hendene. Bom på neste betyr nederlag. Men han treffer. Scorer Juan nå, vinner Argentina. Bommer han, blir det tilleggsskudd. Så skjer det smått utrolige. Dr. Axel Berg pirker på ballen etter at Juan har lagt den ned for å skyte. Det er alt annet enn fair play, men virkningsfullt. Juan bommer. Det blir tilleggsskudd.
5–5. Lengre avstand. 6–6. Krangling om ballen var inne, savn av mållinjeteknologi. 7–7. Lengre avstand. Bom! Dr. Axel Berg fortviler. Nå er alt er i Juan sine hender, og han svikter ikke. Ballen suser inn. Juan har vunnet et historisk VM-gull. Det har vært mange gjester i den tyske residensen, men VM-finale.
Lineker for fall?
Enkelte vil hevde at det var diplomati mot følelser, mekanikk mot eleganse, rutine mot talent. Men når Juan lister seg på fotballsko tilbake over
Et grunnleggende prinsipp er at rivaleriet på banen blir til vennskap etter kampsluttLars Øverli
parketten i stua, viser fotballen seg fra sin mest forbrødrende side.
- Champagne? Tusen takk, herr ambassadør. Du må huske at det viktigste er at vi hadde det fint sammen!
Så takker de for kampen og ønsker hverandre lykke til før søndagens finale på episke Estádio do Maracanã.
Nå gjenstår bare å se om Gary Lineker har rett.