Mer fra Dagbladet Meninger:
Hvorfor Harald Eia (og jeg) er redd for religion
Åndenes makt.
Det nye lærerløftet gir lite mening.
Staten må levere
Det er det på tide å gjøre noe diskrimineringsvernet
Mangelen på effektive sanksjoner i diskrimineringssaker er en stor forsømmelse.
Sokrates program var å fekte mot de som er i rustninger, de som eier sannhetene, de som er absolutte i sine prinsipper.
Frøland er ikke noe Sokrates.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Se hvordan »
Statsadvokat Alberto Nisman ble funnet død med et skuddsår i hodet i sitt eget bad søndag i bydelen Puerto Madero i hovedstaden Buenos Aires. Mandag skulle han, etter innbydelse fra opposisjonen, legge fram sine bevis mot president Cristina Fernández og utenriksminister Héctor Timerman for Straffelovskommisjonen i Deputertkammeret i Kongressen.
Historien begynte i 2004 da daværende president Néstor Kirchner utnevnte den føderale statsadvokaten Alberto Nisman til å lede ei gruppe etterforskere som skulle jakte på de ansvarlige for det største terrorist-angrepet i Argentinas historie. Ti år før, 18. juli 1994, omkom 85 personer da huset til AMIA, ei forening og et sosialt samlingspunkt for de argentinske jødene, ble sprengt. I ti år hadde øyensynlig ingen anstrengt seg nevneverdig for å oppklare massemordet.
Nisman og hans folk arbeidet i to år uten å finne håndfaste bevis eller et klart svar, men mistanken gikk mot Iran. I oktober 2006 anklaget han formelt Iran for å stå bak og landets libanesiske støttespiller, Hizbollah, for å ha gjennomført angrepet. Fem iranere og en libaneser ble ettersøkt gjennom Interpol. De er tidligere iranske statsråder, regjeringsrådgivere og diplomater, samt en libaneser fra Hizbollah.
Onsdag anklaget han president Férnandez, utenriksminister Timerman og flere andre for en sammensvergelse for å skjule Irans medvirkning i bytte mot økonomiske fordeler for Argentina, deriblant olje. Bevisene hans er avlyttede telefon-samtaler og ulike dokumenter, som han har samlet i en 350 sider lang rapport.
Når påtalemakta anklager landets regjering for å dekke over det verste terrorist-angrepet i landets historie, skulle man tro det var full institusjonell krise. I Argentina førte det til en masse rart i sosiale medier, vitser, skjellsord og rop i gatene, statsråder som sa at statsadvokaten er gal og opposisjonen som ba statsadvokaten legge fram bevisene i Kongressen.
Nisman hadde tidligere et godt forhold til president Kirchner og kona hans, Cristina Férnandez, som etterfulgte ektemannen som president. Men forholdet til Férnandez skar seg i januar 2013 da hun og Timerman inngikk en avtale med Iran, kalt «Memorandum om Forståelse», etter hemmelige forhandlinger. Iran lovte der å «samarbeide» om å finne de skyldige for angrepet på AMIA, og så skulle de to land bedre det gjensidige forholdet. Nisman visste ikke om dette på forhånd, og han følte seg falt i ryggen. De frikjente Iran for å tjene argentinske økonomiske og geopolitiske interesser, mente han.
I flere byer i Argentina gikk folk ut i gatene og demonstrerte da dødsfallet ble kjent. I kjølvannet av blodbadet i Charlie Hebdo i Frankrike bar demonstranter plakater hvor det sto: «Jeg er Nisman». Hva skulle de tro?
Ettersom dette er i Argentina får man trolig aldri vite sikkert hva som skjedde på badet til Nisman, og dersom politiet skulle oppklare hva som har skjedd, vil millioner av argentinere uansett ikke tro det, sier en typisk argentinsk kommentar.
Statsadvokat Viviana Fein, som etterforsker dødsfallet, sier Nisman døde av ei kule mot tinningen. Der første undersøkelsene tyder på sjølmord, men hun etterforsker det som «mistenkelig dødsfall». Hun vil undersøke om statsadvokaten var utsatt for noen form for press og granske hans tekstmeldinger og samtaler på telefon.
President Fernández var først helt taus, som vanlig. Men plutselig viser hun nå åpenhet. Hun har gitt tillatelse til å fjerne hemmeligstempelet på de dokumentene hvor navnene til avlyttede medarbeidere i Argentinas etterretningstjeneste (SI) framgår og alle andre dokumenter som har sammenheng med angrepet mot AMIA.
Nå har Fernández lagt ut på nettet et brev med overskrift: «AMIA. Igjen: Tragedie, forvirring, løgn og spørsmål.»
Hun spør hvorfor statsadvokat Nisman avbrøyt sommerferien i Spania og reiste hjem før tida mens Argentina har rettsferie. Hvem ga ham ordre til dette? Og hans 350 sider lange rapport må ha vært skrevet før han tok ferie. Eller er det noen andre som har gitt ham rapporten da han kom tilbake til Argentina?
I dette antyder presidenten tydeligvis at noen sto bak Nisman.
Samtidig har dommeren Ariel Lijo gitt ordre til å sikre alle de dokumentene som statsadvokat Nisman hadde samlet om AMIA og Fernández.
Dommer Rodolfo Canicoba Corral, som har øverste ansvar for etterforsking av angrepet mot AMIA, sier seg overrasket over de siste anklagene fra statsadvokat Nisman. Han hadde ikke kjennskap til den retning Nismans undersøkelser hadde tatt. Canicoba antyder at etterretningstjenesten SI kan ha styrt statsadvokaten like mye som omvendt.
Nisman hadde et nært forhold til Antonio Horacio Stiuso, den sterke mannen i SI, gjennom mange år. President Fernández avsatte i desember hele ledelsen i SI, og Stiuso ble denne uka pensjonert. Fra regjeringskretser sprer man tanken om en form for hevn fra SI over Fernández.
Nå peker noen mot iranske agenter, noen mot etterretningstjenesten SI og atter noen mot en helt desperat fløy i regjeringa. Talspersoner for regjeringa antyder uoffisielt at Nisman tok sitt liv før hans løgner ble avslørt. Mange tror ditt eller datt og ingen vet. Man skulle tro det er umulig å regjere Argentina når tilliten til statsinstitusjonene er så liten blant folk og når mistilliten statsinstitusjonene imellom er så utbredt.
Open all references in tabs: [1 - 5]