For elleve år siden stod det søramerikanske landet i brann. Bankene var
barrikadert med stålgjerder for å forhindre angrep fra masser av sinte og
høylytte demonstranter. En enorm statsgjeld samt økende renteutgifter gjorde
det umulig for landet å betale lånene sine. Økonomien kollapset, og landet
ble slått konkurs.
– Mye å lære
Sakte, men sikkert har Argentina kommet seg noenlunde på fote igjen. I 2005
betalte landet tilbake alt det det skyldte Det internasjonale pengefondet
(IMF), og har senere fjernet seg fra fondets diktat.
Arbeidsledigheten i landet ligger nå stabilt på rundt sju prosent, ifølge det
argentinske statistikkbyrået Indec. Dette tallet må riktignok tas med en
klype salt. Byrået har liten troverdighet blant mange argentinere, spesielt
fordi inflasjonstallene som presenteres åpenbart er for lave.
– Tallet er fortsatt høyt, men det er på riktig vei, fastslår Andrés Ruggeri,
sosialantropolog ved Universitetet i Buenos Aires.
Nylig var han invitert hit til landet av organisasjonen Latin-Amerikagruppene
i Norge.
Johannes Nymark, førsteamanuensis i spansk ved Norges Handelshøyskole, mener
de kriserammede europeiske landene har mye å lære av Argentina.
– Landet valgte å satse stort på investeringer i eget land heller enn å ta opp
lån. Dette førte til en voldsom vekst fra 2003 og utover, forklarer Nymark.
Importen har gått ned i løpet av det siste tiåret, samtidig som tollbarrierene
har steget.
Argentina har satset stort på egen produksjon av varer som sko, klær, biler og
kjemisk industri. I tillegg kommer den store argentinske matvareindustrien,
hvor kjøtt-, korn- og soyaproduksjonen utgjør den viktigste inntektskilden.
Styrket kontinent
Med den nære historien som bakteppe, sier Andrés Ruggeri det er en viss redsel
for at den økonomiske krisen i nord også skal ramme Argentina.
Men han forteller også om et verdensbilde som til dels har snudd: mens
arbeidsløse søreuropeere, og da i stor grad spanjoler, reiser til Argentina,
drar argentinere i Spania hjem igjen.
Ruggeri mener at styrkingen av det latinamerikanske kontinentet mangler
sidestykke i historien.
– Tradisjonelt har dette vært et kontinent med dårlige levekår for
befolkningen. Fortsetter det som nå, vil Latin-Amerika bli som en ny
stormakt å regne, sier Ruggeri.
Han nevner blant annet den latinamerikanske frihandelsavtalen Mercosur, og
handels- og produksjonssamarbeidet ALBA.
Flere latinamerikanske land scorer bra på FNs utviklingsindikatorer, og
opplever en stabil økonomisk vekst. Brasils økonomi er hurtigvoksende. I
Argentina, Venezuela og Bolivia har nasjonalisering av oljeressursene gitt
betydelige inntekter i statskassa.
Fra Evita til Cristina
Andrés Ruggeri mener president Cristina Fernández spiller langt mer på lag med
arbeidere enn det tidligere styresmakter har gjort.
– Hun har gjort mye bra for arbeidere og fattigfolk i Argentina. Jeg kan nevne
til dels sterkere arbeiderrettigheter, mer solide velferdsordninger og bedre
lønnsvilkår, sier Ruggeri.
I 2008 ga Johannes Nymark ut boka «Frå Evita til Cristina». Han mener
Argentinas nåværende president Cristina Fernández har mye av den samme
karismaen som presidentfrua og artisten Eva Perón i sin tid hadde.
– I likhet med Evita snakker også Cristina til «det tause mindretallet», til
fattigfolket og til det nedre sjiktet av middelklassen. Den sittende
presidenten gjennomfører stort sett det hun sier hun skal gjøre, og hun har
gjort mye, både i utdannings-, helse- og boligsektoren, sier Nymark.
Fernández har riktignok ikke klart å gjøre mye med den ekstreme fattigdommen i
landet. Fortsatt lever rundt ti prosent av befolkningen under
fattigdomsgrensen. Fordelingen av jord er også skjev.
Fernández har også lagt seg ut med et stort antall bønder i landet, ved å skru
opp eksporttollen på soya, som er kjent for å ha en lite miljøvennlig
produksjon.
Symbolsk viktige bedrifter
Noe som har skapt avisoverskrifter også utenfor Argentinas grenser, er de
såkalte arbeiderstyrte bedriftene. Dette er bedrifter som enten har blitt
slått konkurs, eller som har blitt forlatt av eierne. Arbeiderne har så
okkupert bedriftene, og startet opp igjen produksjonen.
Det finnes i dag godt over 200 sånne, og de sysselsetter til sammen om lag
9400 arbeidere.
Dette utgjør ikke mye i et land med drøyt 40 millioner innbyggere, men Andrés
Ruggeri mener arbeiderne demonstrerer mye makt og vilje, og at det derfor
også er symbolsk viktig.
– I tillegg er det en inspirasjon for mange, både i Argentina og
internasjonalt, sier Ruggeri, som også er tilknyttet et dokumentasjonssenter
for arbeiderstyrte bedrifter.
– Det at folk tar tilbake jobbene sine på denne måten, og med nebb og klør
forsvarer dem nettopp ved å jobbe, blir sett positivt på, både i høyre og
venstre fløy av politikken. I Argentina er ikke dette noe bare venstresida
bifaller.
Ruggeri mener arbeid uansett må være førsteprioritet i ethvert samfunn. Det er
det folk lever av.
I 2009 besøkte Fri Fagbevegelse den arbeiderstyrte bedriften UST. Les
hele reportasjen her.
Korrupt fagbevegelse
Det argentinske samfunnet er riktignok fortsatt svært sammensatt.
Andrés Ruggeri forteller om to svært motstridende prosjekter i landet, om
nyliberalistene som vil privatisere i stort monn, og om venstresida som har
sin kjerne blant arbeidere og ulike sosiale bevegelser.
President Cristina Fernández tilhører den siste gruppa.
Likevel er samfunnet milevis unna det som kjennetegnet peronismen, de to
periodene Juan Perón var president, da fagbevegelsen utgjorde selve
ryggraden i samfunnet.
I dag er fagbevegelsen i landet delt i hovedsakelig to fraksjoner, der den ene
siden spiller på lag med regjeringen, mens den andre ikke gjør det.
– Det er fortsatt en god del korrupsjon i fagbevegelsen, og det er uheldige
bindinger mellom fagforeningsledere og bedriftsledere, sier Ruggeri.
Johannes Nymark ved handelshøyskolen forteller at president Fernández på ingen
måte vil identifisere seg med «pampene».
– Det er grunnplanet i fagforeningene hun henvender seg til.
For snart ti år siden opphevet Argentina en rekke amnestilover som hadde gjort
det umulig å stille tidligere juntaledere for retten for brudd på
menneskerettighetene. Men fortsatt sitter ledere fra det siste
militærdiktaturet i sentrale posisjoner i landet.